Avantgarde eller ikea? Kommentar i Klassekampen 2 oktober

Teaterkritiker Anette Therese Pettersen skriver om Marina Abramovic, Black Box/Oslo och INKONSTs höstprogram i den norska dagstidningen Klassekampen den 2 oktober.

Avantgarde eller ikea?

Av Anette Therese Pettersen

Når forkjemperen for immateriell kunst selger seg rik på materielle vrakgods, er vi da fortsatt innenfor kunstsegmentet eller har kommersen tatt over?

“The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art”
Marina Abramovic
Folketeatret / Galleri Brandstrup

Marina Abramovic er sannsynligvis en av verdens mest kjente perforamancekunstnere. Hun er født i Beograd i 1946, hvor hun startet sin karriere som performancekunstner. På midten av 70-tallet flyttet hun til Amsterdam, hvor hun møtte kunstneren Ulay – som hun siden har laget mange av sine mest kjente performance sammen med. I dag bor hun i Hudson Valley, utenfor New York City, og det er også her hun vil opprette sitt eget kunstinstitutt. Tematiske gjengangere i Abramovic sine performance har vært smerte og utholdenhet – og svært mange av dem har hatt lang varighet. I forbindelse med utstillingen With Eyes Closed I See Happiness på Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo, holdt hun også en performanceforelesning på Folketeatret. Forelesningen The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art var en kroppslig strukturert forelesning som inneholdt videoklipp fra kjente øyeblikk fra performancehistorien – samt en lovprising av de immaterielle verdiene og ikke minst en lansering av hennes eget kommende performanceinstitutt: Marina Abramovics Institute.

At kunstnere tjener penger på kunsten sin skal de slippe å få holdt i mot seg, men det er et aldri så lite paradoks at kunstneren som har dedikert livet sitt til immateriell kunst (performance), nå tjener seg rik på salg av dokumentasjon av denne. Abramovic hevder selv at hun ønsker å gjøre performativ kunst mer mainstream, og slik kan man se på denne delen av kunstpraksisen hennes som en måte å få kunst ut til folket på. Dette er heller ikke det eneste eksempelet på at grensene mellom kunsten og det kommersielle er i ferd med å viskes ut. Iscenesettelsen av Broadway-musikalen Evita på Det Norske Teatret er et annet eksempel på det kommersielles inntog i kunstinstitusjonene, og NRK viser i disse tider den nordiske tv-serien The Spiral – hvor nettopp kommersialisme og korrupsjon i kunstverdenen er tema.

Samtidig står faget Teatervitenskap i fare for å legges ned ved Universitetet i Oslo, mens Black Box Teater oppretter en Avdeling for Teatervitenskap der. Kritisk refleksjon har alltid vært en komponent i kunstfeltet, så at grensene mellom kunsten og akademia er glidende er ingen overraskelse. Ved scenekunsthuset Inkonst i Malmö har kurator Rickard Borgström dedikert høstsesongen til det han kaller en ’institusjonell melankoli’. Det er nettopp det økonomiske presset på kunstinstitusjonene, og hvordan dette påvirker kunsten, som utløser denne melankolien på Inkonst. Når publikum blir kunder eller konsumenter, og en kunstinstitusjons mål om høye publikumstall ser ut til å være viktigere enn selve kunstproduksjonen, hvor stor plass er det da for kritisk refleksjon?

’Performancekunsten Ikea’, ble Abramovic kalt på Facebook da det ble offentliggjort at hun skulle gjeste Folketeatret. Det er lett å se hennes stigende stjerne blant kunstsamlerne som en kommersialisering av kunstpraksisen hennes, men man kan også se det som en maktkamp hvor Abramovic kjemper for å forbli et subjekt med egen kontroll over produksjon og formidlig – fremfor et kunstobjekt i en kunstinvestors samling. Pengene hun tjener skal benyttes til å bygge Marina Abramovic Institutt, hvor varighetsperformance skal utvikles og undervises i – nettopp fordi hun frykter at det ikke ellers vil ivaretas. Spørsmålet er ikke bare hvorvidt interessen for performance vil øke i forlengelsen av Abramovic sin reklame for den, men snarere hvorvidt vi prioriterer tid og penger til utvikling av den – både innenfor og utenfor institusjonene. Avantgarden kan gjerne komme i så stort format at den når et like stort publikum som Ikea for min del, men i motsetning til Ikea kan ikke kunstpraksisen ha profitt som hovedmål.

<span>%d</span> bloggers like this: