Åpent tankerom
Av Anette Therese Pettersen
I havgapet i nord byr Stamsund Teaterfestival publikum på filosofiske spørsmål og prosessorienterte forestillinger.
I et langstrakt land som Norge er det ingen overraskelse at festivalene ligger spredd utover landet – men tidsmessig ligger festivalene nærmere hverandre enn de gjør geografisk. Fra midten av mai til midten av juni glir Festspillene i Bergen over i Stamsund Teaterfestival, som i sin tur avsluttes omtrent samtidig som Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival åpner. Fra vestland til nordland og videre til østlandet.
Stamsund er et lite tettsted i Lofoten, og Stamsund Internasjonale Teaterfestival (SIT) ble avholdt her første gang i 1998. Tre år senere ble SIT opprettet som et aksjeselskap og siden har festivalen vært arrangert på en årlig basis. Festivalen skal være et møtested for de nordnorske teatrene, et sted de kan utveksle erfaringer og se sitt eget arbeid i perspektiv i møte med festivalens internasjonale program. Siden 2007 har festivalen hatt en utvidet satsning på kunstneriske prosesser for barn og unge, og i år har festivalnavnet blitt forkortet til Stamsund Teaterfestival. Det internasjonale er et såpass inkorporert aspekt at det ikke trenger å nevnes spesifikt i festivaltittelen, og i tillegg oppgis det heller ikke i festivalprogrammet hvilken nasjonalitet de ulike kunstnerne har.
I motsetning til festivaler som Festspillene i Bergen som utspiller seg over et stort tidsrom og hvor et stort antall av publikum kun gjester ett eller noen få arrangement, så er Stamsundfestivalen mer komprimert. Programmet er lagt opp slik at det er mulig for publikum å få med seg alt, og festivalen er slik mer som en teaterversjon av musikkfestivaler som Øya enn festspill som dem man finner i Bergen og Berlin. Festivalen rommer både større og mindre kunstprosjekter, og de mindre prosjektene utspiller seg primært på dagtid mens de større forestillingene finner sted på kveldstid. Selve programmet er også delt i flere lag, hvor kurator Rickard Borgström har stått bak hovedprogrammet de tre siste årene. I tillegg kommer et program kalt FIN, programmert av Figurteatret i Nordland – samt et lokalt program. Sistnevnte inneholder blant annet forestillinger av de lokale kompaniene Teater NOR og Eilertsen & Granados Teaterkompani, mens FIN i år har både Wakka Wakka og Jo Strømgren Company/Ulrike Quade Company på programmet.
Hovedprogrammet er i år prosessorientert, med både forestillinger, utviklingsprosjekt og forelesninger. Det skilles i liten grad mellom dans og teater, men koreografien står sentralt i årets program. Kompaniet Public in Privates utviklingsprosjekt Dreamed Apparatus inviterer et lite publikum med på en båttur etterfulgt av en kollektiv øvelse hvor man forsøker å tømme et objekt med mening og fylle det på ny. Dette overlapper både tematisk og innholdsmessig med deres forestilling Der grüne Stuhl. I Sarah Vanhees forestilling Turning Turning – a choreography of thoughts er det tankestrukturer som utforskes. Gjennom flere av forestillingene og prosjektene fungerer objektets tilstedeværelse som en gjennomgående tematikk, og med åpne forelesninger som et tillegg til forestillingene, inviteres publikum inn i lengre tankerekker.
Florentina Holzinger og Vincent Riebeeks etno-folk-trash-pregede forestilling Kein Applaus Für Scheisse var en livsbejaende lek med popkulturelle referanser fram til forestillingens siste minutter. For plutselig skjedde det man håper aldri vil skje på en forestilling: en av utøverne var i ferd med å utføre akrobatikk da tauet plutselig røk og hun falt flere meter rett ned i gulvet.
Man trår brått ut av abstrakte tanker omkring hva som skiller et objekt fra et subjekt, og inn i praktiske spørsmål omkring sikkerhet. I skrivende stund ser det heldigvis ut til å gå etter forholdene bra med utøveren. Men skjørheten er ikke lenger et teoretisk spørsmål. Torsdagens ulykke er alvorlig for festivalen og dens sikkerhetsprosedyrer, og den vil nok prege resten av festivalen. Men jeg håper ikke ulykken vil svekke festivalen på sikt.
For på et lite tettsted bestående av drøye tusen mennesker så krever det kulturpolitiske baller å rettferdiggjøre en økonomi til et slikt arrangement. Men en åpen himmel og en sol som aldri går ned, skaper et landskap for åpne tanker – og med programmering og kuratering i samme ånd, så kan publikum og kunstnere også møtes og tenke. Hver for seg og sammen – og det er i seg selv en liten bragd.
RICKARD BORGSTRÖM 